Hver gang en ny krig dukker opp på nyhetsplass blir vi som arbeider med fred oppringt og bedt om en kommentar. Den aktuelle konflikten har da pågått i lang tid uten noen interesse fra hverken media eller omverden. Når volden dukker opp så kommer spørsmålene, interessen, ønskemålene om å forstå og ikke minst kravene på løsninger.

For oss er det umulig å kommentere en pågående krig uten å se på historien bak. Ingen konflikt oppstår i et vakum, der er alltid en kompleks årsakssammenheng som ligger til grunn for konflikter og spesielt bruk av ekstrem vold. Mye kunne vært anderledes om aktørene hadde agert klokt på et tidligere tidspunkt.

Den voldshandlingene som vi så på TV-skjermene 11 september var en motreaksjon for århundrer av vold utført av den vestlige kulturs forkjempere og USA spesielt. Og det kommer mer. Så lenge vesten ikke avslutter sin imperialistiske, voldelige, krenkende og rasistiske politikk så kommer den “globale klassekampens” tapere å slå tilbake.

Den norske stat er i denne sammengeng en del av problemet, ikke en del av løsningen. Det selvbilde som presenteres når vi arrangerer OL, deler ut fredsprisen, bevittner underskrivningen av Oslo-avtalen eller i NORADs fargebrosjyrer har ingen grenser hva selvros angår.

Men om vi for en kort stund forsøker å se litt bakom ordene og undersøker hva Norges bidrag til det internasjonale samfunnet har vært de siste årene så blir bildet noe anderledes.

Den oppskrytte Oslo-prosessen har, som ventet, havarert fullstendig. Norges rolle som amerikanernes forlengede arm har medført at flere viktige aktører har blitt ekskludert fra forsøkene på å skape forutsetninger for fred i området. Det var aldri noen symmetri i de forslag Norge la frem, paletinerne fikk hele tiden nøye seg med mindre. Enda værre er at Norge gav mange palestinere falskt håp om et eget land.. Den frustrasjon som fulgte er en hovedårsak til den voldsbølgen vi ser idag. Norge bærer et tungt ansvar for dette. At Norge nedlegger sin stemme i Sikkerhetsrådet når spørsmålet om internasjonale observatører avgjøres viser enda en gang at det er i Washington norsk utenrikspolitikk bestemmes.

Når Norge gikk til krig mot Jugoslavia for snart tre år siden, brøt vi ikke bare vår egen grunnlov (§25), men deltok aktivt i en krig som stred mot folkeretten. Bombingen av hundretalls sivile mål som kirker, skoler, renseanlegg, klostre, sykhus, TV-hus, broer, kraftforsyning, kloakksystem, boligområder, statlige bedrifter, broer, vannforsyningsanlegg, flyplasser og avisredaksjoner ble av Bondevik og Vollebekk kalt “humanitær operasjon”. Av de ca 2000 døde var 600 soldater, resten sivile offre. Målene var å hindre en humanitær katastrofe, opprette respekt for demokrati og mennsklige rettigheter, samt skape fred og stabilitet i regionen. Midlet som ble valg var krysserraketter og massiv bombing fra 5000 meters høyde. Norge oprerer her i den verste av de kristne tradisjoner; brutal maktbruk mot uskyldige mennesker under dekke av å være “gode representanter for høyere verdier”.

I Afghanistan har Norge igjen, gjennom sin plass i Sikkerhetsrådet, aktivt vært med på å underminere store deler av Internasjonal Rett. De dramatiske nytolkningene av retten til selvforsvar og hva som er legale mål i en krig får meget farlige konsekvenser for all framtid. Norges fulle støtte når saken ble behandlet i Sikerhetsrådet og NATO gir oss et meget stort medansvar for den kraftige og farlige endring av tolkningen som nå gjelder.

Når NATO ville bombe Jugoslavia burde Norge ha protestert og benyttet sin mulighet til å nedlegge veto mot terrorbombingen. Alternativene var mange: Norge kunne ha gitt støtte til Rugova i en tidlig fase, de kunne ha trappet opp OSSEs arbeid med overvåkning i Kosovo, de kunne tatt inititaiv til en fredsprosess for en helhetlig løsning for hele Sydøstre Europa og Norge kunne ha erstattet bojkotten av Jugoslavia med en massiv støtte for å bygge opp en velferdstat som inkluderte alle i Jugoslvia (også de mange minoriteter). Den vilje til satsing som viste seg da bombene falt skulle vært brukt tidligere og langt mer konstruktivt. Femti milijarder dollar i missiler og bomber til kvakksalveri er ingenting å være stolt av!

Norge var med på å endre NATOs fundament, mitt under pågående krig OG “feiringen” av 50-årsdagen. Det Nye NATO er et redskap for overklassen i verden til fortsatt å forsvare sine urettferdige privilegier med alle til buds stående voldsmilder. Washington Treaty § 24 sies det bl.a. at de skal agere i en “global context”, og at enhver “destruction of the flow of resoruces” ansees for en “act of terrorism”. Dermed åpnes det for global statsterrorisme i stor skala og Norge er den lydigste gutten i klassen. Dersom et land skulle ønske å la sine olje- og gassressurser ligge ubrukt til en mindre forurensende teknikk foreligger, så er dette grunn nok for det nye NATO til å gå til krig for å sikre seg tilgang på energien.

Etter 11. september burde Norge stilt spørsmålet om “hvorfor” og ikke “hvem”. Penetreringene av den vestlige kapitalismens katedral og militarismens “sorte hull” kan bare forstås ut fra disse organs historiske og nåværende handlinger. Den norske stat skulle aldri gått med på å definere hevnaksjonene som selvforsvar. Voldshandlinger skal forfølges av rettsapparatet. Det vil si etterforskning, arrestordre på mistenkte, sivil rettsak som skal dømme individer til straff dersom de “bortom enhver tvil blir funnet skyldige”. Terrorbombing av sivile, medier og infrastruktur skaper kun mere hat mot de som står bak bombingen. Å blande bomber med matpakker (samme størrelse og farge) er ikke bare dumhet, her ser vi et ekstremt utslag av vestens janusansikt.

En internasjonal Sannhets og Forsoningkommisjon for norsk utenrikspolitikk siden 1945 bør opprettes. Den norske utenrikspolitikk bør granskes, legges fram for offentlig diskusjon og demokratiseres. De få ganger noen har forsøkt å lette på sløret har myndighetene enten holdt tyst eller benektet, i andre tilfeller slått til med harde repressalier. Spiontiltaler mot fredsforskere er eksempel på dette.

Vi ser en klar parallell til debatten om de hemmelige tjenester. Den jobb som Lund-kommiteen i sin tid ble satt til bør nå gjennomføres for norsk utenrikspolitikk. Og denne gang bør alt granskes, også våre kontakter med utenlandske aktører. Det vil være et stort fredspotensiale i å grundig og ærlig granske konsekvensene av norsk utenrikspolitikk de siste femti år. Det er sterkt konfliktskapende å late som om man står på de undertryktes side, mens den reelle politikken kun forsterker gapet mellom en priviligert overklasse og en stadig større gruppe som ikke overlever på grunn av mangel på rent vann, mat, klær, medisiner og tak over hodet.

I en slik kommisjon bør representanter for offrene være i majoritet. Der bør det for eksempel sitte fiskere fra Kerala, irakier som har sett sine barn dø pga bojkotten, serbere som fikk sine kirker og skoler bombet, palestinere som får sine barn skutt og hus revet på Vestbanken og afghanske kvinner som i vinter er på flykt unna bombene. Dette vil bli smertsomt og vanskelig for mange. Staten vil sikkert opponere seg og sabotere. La deres stol stå tom når kommisjonen møtes. Oppgaven bør i så fall gjennomføres av det sivile samfunnet. La oss bare håpe at ikke for mange av de aktuelle norske organisasjonene er redde for å miste sin statsstøtte…

En kursendring, en utstrakt hånd og viljen til å sette seg inn i hva norsk utenrikspoltikk har medført er en nødvendig start, sannheten må legges på bordet. Men når konklusjonene skrives kommer det tid for forsoning. Da skal utøvere og offre møtes og se hverandre i øynene. Enda en smertsom og vanskelig oppgave. Kan Norge gjennomføre dette vil vi kunne være et godt foregangseksempel for mange andre stater. En slik forsoningsprosess vil være et viktig bidrag til en fredligere verden.